USA

Sommeren 2003:
Golds Gym. Venice Beach. Muscle beach. Santa Monica. Det har alltid lokket… helt siden jeg fattet interessen for styrketrening. Men det var mer en visjon enn et mål… Helt til Arnstein dukket opp i mai og foreslo en «svipptur» til statene på hele 3 uker! Det har vært en utrolig opplevelse. Sett og opplevd steder en har hørt om i historiebøker, sett på film, lest om i blader; San Fransiscos egenartede gater, byens Cable Cars, Alcatraz, Hollywood, Universal studios, Beverly Hills, kasinoene i Las Vegas… varmen… Og motivasjonen for høstens stevner, deffen, treningen – alt er på topp etter inspirasjonen jeg har fått fra så vel Golds Gym, som opplevelsen det var å overvære det amerikanske mesterskapet i kroppsbygging og fitness! Her følger et lite innblikk i hvordan turen har vært… og selvfølgelig masse bilder å titte på. Du finner enda flere bilder i mitt flickr-album!

LOS ANGELES


Vi ankom Los Angeles International Airport etter en laaaang flytur, barneskrik, sult (…kan man virkelig bare servere ETT måltid på en 11 timers lang flytur???) og med en del mer liter (!!) vann og lett døgnforvirring i kroppen.

Klokken var to på ettermiddagen, og etter å ha plukket opp leiebilen, rotet vi unødvendig rundt i Santa Monica området før vi fant fram til «Main street» (-etter denne turen ble kartleseren GANSKE mye mer erfaren, altså!).

Vi hadde ikke forhåndsbestilt noe hotell, da vi ønsket å stå litt fritt fra uke til uke mtp. rundreise-planer. Dette er en løsning som er å anbefale; overnattingssteder er det flust av! Favoritthotellet vårt ble det lille rosa hotellet Sea Shore i «Main Street», da dette lå veldig sentralt til i Santa Monica (nær kaffebarer, spisesteder, Firehouse, Golds Gym, Venice Beach etc.

Det første vi gjorde da vi fant fram til Santa Monica, var å innta en deilig middag på Firehouse (bildene her er tatt med mobilkamera, du finner flere med bedre kvalitet i galleriet!):


Firehouse; under er fra baren i frokostlokalene…


Arnstein venter spent på sin "Bodybuilder breakfast"; grillet kyllingbryst, eggehvite omelett, og 3 multigrain pannekaker. Ble litt mett, ja..


Multigrain Pancakes på Firehouse BARE MÃ… prøves. Anbefales på det sterkeste; nam nam. Særlig med lønnesirup… Skjønt her har jeg low-fat cottage cheese og friske blåbær til!

Firehouse er en gammel brannstasjon som i sin tid rommet såvel hester, personalrom, kjøkken og kontorer. Siden har bygget vært brukt i ulike bedrifter, for nå fungere som et spise-/serveringssted først og fremst for IHUGA kroppsbyggere og andre treningsfanatikere. Og Santa Monica politiet, da. Her får du low-fat muffins, heRRRlige multigrain pancakes (anbefales med lønnesirup), grillede kyllingbryst, eggehvite-omeletter…. ja, «you name it». Det karakteristiske røde huset i enden av Main street ble mitt favorittspisested..!

Ã… spise i Santa Monica er en enkel ting når man er litt low-fat, low-carb, MUCH-protein-fanatiker. Verre var det i andre byer, men det gikk som regel greit om man spurte om å endre litt på menyen. «Non-fat» og «low-carb» er ikke fremmedord på dette kontinentet! Like utbredt som McDonalds er her hjemme, var ulike fajitas- og burritos fastfood-kjeder i USA – som regel med grillet kyllingbryst som hovedingrediens! I «Main street» kunne man også finne «Schatzi«; Arnold Schwarzenegger sin resturant. Her kunne du møte selveste hovedpersonen hver første tirsdag i måneden der han etter sigende nøt sigaren sin i godt røkende selskap (..de om dét!).


Kunne ikke la være å bli imponert over grønnsaksdisken på supermarkedet vi handlet på. Her lå gulrøttene dandert i spiral, utvalget av grønnsaker var imponerende. Grønnsaker i klaser, i enkeltenheter, i oppdelte enheter, i blandete enheter… uendelig utvalg! Ikke bare grønnsakene lå nøye planlagt dandert, under ser du fiskedisken… og vi aner bare starten på utvalget..

Vi møtte Mari og AndréGolds Gym, som forøvrig ble vårt daglige treningssted de to ukene vi oppholdt oss i Los Angeles. Tre parallelle, store industrilignende lokaler rommet alle tenkelige treningsmaskiner og hantler, en stor oppvarmingsavdeling, aerobicslokaler, en stor klesshop m.m. Jeg hadde god sans for selvironien på Golds..

.. samt skiltet som hang over avdelingen til selgerne; «GUARANTÉE; If you’re not pleased with your results after 2 months, we’ll give you your old body back».. Dessverre var det kameraforbud i treningslokalene, så det ble lite fotografering derfra. Brukte mobilkameraet til noen bilder, men det ble begrenset hva vi klarte å få med!


Dette er fra en beinøkt og en skulder-/brystøkt på Golds gym.. Siden kamera ikke var tillatt der er det greit med kamera på mobilen.. hehe.


Arnstein med et beskjedent vektmagasin i sin beinøkt på Golds…

Artig å se kjente fjes – skjønt jeg med min begrensede kjennskap til bygging, gikk nok glipp av en del jeg «burde» ha kjent igjen. Men jeg rakk da å observere at Jean-Claude van Damme slett ikke er så stor som det ser ut på film! Ellers fikk jeg et innblikk i «Hulken» Lou Ferrigno sin trening, et glimt av Monica Brandt, Paulina Talus, Bob Cicherillo og Tom Prince, samt hilste så vidt på Charles Class … som var svært opptatt med PT-timer til alle døgnets tider. Samtidig tasset «the barbarian» Peter Paul rundt i army boots, dongeribukse, lue/ hatt og en navlekort trøye mens han lettere ustrukturert lettet litt på noen vektmagasiner her og der. Golds er et lite «show off»-sted… mange originaler med stort behov for oppmerksomhet, en horve med folk i knallform… og noen en aldri helt klarer å bestemme seg for om er mann eller kvinne… Men misforstå meg ikke; det er en utrolig opplevelse og inspirasjon å trene på et slikt sted! Var også innom og tittet på World Gym og Powerhouse Gym, men rakk aldri turen innom Lena Johannesens tilholdssted; Angels city.

Et par dager i solen på Venice Beach ga oss muligheten til å kjenne litt på Baywatch faktene.. Ellers var den eviglange promenaden langs stranden, med alle artistene og salgsbodene, vel så interessante. Det tidligere populære «apeburet» (gymmet på Muscle Beach) var ikke fullt så besøkt som i sine beryktede bedre, eldre dager. Men vektene sto der enda de… mest trolig de samme som den gang, skal en bedømme ut fra utseendet og vedlikeholdet. En av dagene leide vi oss sykler med skikkelige ballonghjul (såkalte beach cruisere) og tok for oss promenaden fra ende til annen… og endte «tilfeldigvis» i Marina del Rey hvor man fant en isbod med NON-FAT, LOW-CARB YOUGHURT SOFTIS!

YUMMI! Såvel Mari og André, som Tommy Thorvildsen (og nå også trolig hans nylig nedflyttede kjæreste Camilla) sverget, ikke så overraskende, til denne isen…. også på diett (les; «spisedager»)!

Det gikk ikke mange dagene før vi tok oss en tur oppover mot Universal Studios. Det var et imponerende stort område med egne arealer med permanente filmkulisser, opplevelsesscener fra kjente filmer (f.eks. «The Scorpion King» og «King Kong»), guidede turer der en får vite litt om filmtriks, et hav av spisesteder, underholdning, og selvfølgelig shoppingmuligheter. Jeg har mange bilder fra denne utflukten i galleriet! Også Hollywood og «Walk of Fame» ble foreviget. Jeg ble dog litt skuffet, da strøket var et rimelig forsøplet sted, preget av oppussing og stillaser, tiggere, og turistpregede butikker. Selvfølgelig tok vi oss turen opp i åsen for å ta bilde foran det kjente Hollywood-skiltet! På veg hjem fra Hollywood til Santa Monica, kjørte vi innom Beverly Hills.. Der snakker vi om «fete kåker»!

Starbucks Coffé reddet coffein-behovet, og deres non-fat, no-suger-added vanilla latte smakte både som iskaffe så vel som varm kaffe. Nammetinam! Tok med en boks vanilla-pulver hjem..

SAN FRANSISCO

Med leiebil går det lett å forflytte seg, men 7 timers kjøring kjennes på kroppen. Turen var lang, men absolutt verdt det. I San Fransisco fikk jeg endelig se de karakteristiske bratte gatene jeg så mange ganger har sett på film (du vet; ville bilscener der de hopper over kanten og stuper ned i en ny bakke!). Cable Cars var «trikker» som ble bygd til å transportere folk opp og ned disse gatene. Det ble utviklet etter et fatalt uhell der en hestedrosje velvet på en bakketopp og skled nedover med hesten etter. Nede i kai-området, Fishermans Wharft, kunne man fra ulike pirer bestille sightseeing turer med båt til enten The Golden Bridge eller Alcatraz. På sistnevnte, «the Rock», var vi med på en tur guidet via lydbånd som, med sine lydeffekter, ga frysninger nedover ryggen. Moret meg senere over suvenirer i form av T-skjorter med påtrykket «Member of Alcatraz Swimming Club»… Se bildene i galleriet!

Treningen tok vi for oss på 24-Hour Fitness. Gymmet var imponerende stort, hadde bla utstyr fra David (min favoritt!) – og til og med Arnstein fant seg godt til rette med noen «unike» rygg-apparater!


Her trener vi på 24-Hour Fitness i San Francisco. Jeg i en bryst-skulder økt igjen… dips antallet tar seg stadig opp.. Arnstein i en ryggøkt.

LAS VEGAS


Vi hadde en leiebil de tre ukene vi var i statene. Her er vi på veg fra Los Angeles til Las Vegas gjennom ørkenen… 100 Farenheit suger!

Sammen med Mari og André dro vi til Vegas for å overvære det Amerikanske Mesterskapet i bygging/ fitness. Det var vel denne turen, gjennom «Death Valley», hvor jeg endelig skjønte poenget med air condition i bilen. Luften var blytung og varm… og da vi passerte verdens største termometer, viste det 103 Fahrenheit.. Nytter ikke å rulle ned vinduet for å få litt frisk, kald luft da altså!

Vi fikk med oss 2-3 treninger på Golds Gymmet her også (hovedgymmet av de 5 Golds gymmene som finnes i denne byen…) hvilket ble mitt favoritt gym av de vi prøvde. I løpet av dagene vi var der, fikk vi med oss to foto-shoots… den siste av tungvekteren David Calumbo. Første dagen gikk vi rett på Charles Class og hans PT-klient for dagen… ingen ringere enn Günther Schlierkamp. Glemmer sent håndtrykket hans… maken til stor neve skal en leite lenge etter. 155 kg «masse» er heller ikke lett å glemme.. Mesterskapet var det mest imponerende gjennomførte jeg har overvært. Her var tempoet høyt, og ikke før line up var ferdig var det rett inn i friprogrammer. Sistemann kunne bare gjøre helomvending bak sceneteppet og følge resten av rekken inn for premieutdeling. Så var det klart for neste vektklasse! Hvem jeg så der? Hehe.. vet det vel knapt selv, men Colemann, Jay Cutler, Flex Wheeler og Quincy Taylor (som senere dumpet innom samme veikro som oss!) fikk jeg med meg.

De profesjonelle fitnessprofilene overrasket meg. De var jo så små og tynne! Bildene fra magasiner jeg har lest, viser jo «store», muskuløse damer… men alle kan vel bli markerte dersom en deffer godt nok! Tok et bilde med Susy Curry, og da snakker vi om «hard som stein»… bare 3 uker unna konkurranse form.. og slik holder hun seg visstnok hele tiden! (…sikkert ikke så artig dame å ta med ut på middag..)

Las Vegas var stort sett like varmt om natten som om dagen (dagtemp var vel på rundt 40 grader da vi var der). Men hotellene sørget med sine luftkjølingsanlegg for at det var behagelig å bevege seg inne i deres KJEMPEavdelinger med kasino, kjøpesenter og spisesentere (!). Det var artig å gå gjennom kasinoavdelingen; overalt klang det i mynter som raste ut av maskiner (.. men kanskje mest INN i maskinene…), og folk gikk rundt med bøtter med spillmynter… Skjønner ikke at de gidder?! Du finner mange bilder fra Las Vegas-utflukten i galleriet!

Vi prøvde å komme oss en tur til Grand Canyon i løpet av siste dagen der, men gav opp da vi skjønte at kjøretur dit ville bli for langt med etterfølgende retur til Los Angeles/ Santa Monica samme dag. Tips for andre som har tenkt seg dit; sats på tur til sørpunktet, da dette gir den beste utsikt. Dette innebærer en 5 timers kjøretur fra Las Vegas (kjør selv, eller bli med en av de arrangerte bussturene), dersom du ikke satser på å ta fly eller helikopter. Med en prislapp på over kr 3000,- pr pers for flytur over området slo vi dét fra oss, og vendte snuten «hjemover» til Santa Monica. Hvilket også Günther Schlierkamp hadde bestemt seg for denne dagen… vi passerte ham på Highway’n der han satt med matboksen godt plassert i fanget. Etter at maten var inntatt, surfet han glatt forbi oss og forsvant i horisonten..

Tilbake i Santa Monica rakk vi en rask tur ned på Venice-stripa for å shoppe ekstra koffert (!) til alt det som skulle bli med hjemover til Norge igjen. Og hvem løper man selvfølgelig på da? Jo, bekjente «hjemmefra». Vi møtte fitnessprofil Espen Arntsen og hans kjæreste, som begge trener på både Partner Gym og Elixia hvor jeg henholdvis trener og jobber. Ettersom vi hadde det litt travelt der og da fordi vi skulle rekke en middagsavtale med Tommy Thorvildsen, inviterte vi de med oss. Det ble en koselig kveld og avslutning på vår USA-tur, med en deilig middag på… Firehouse selvfølgelig! Espen og dama forsvant senere ut for en is, mens vi ble invitert hjem til Tommy og hans makker Tomm Voss. Før kvelden var omme sto vi med favnen full av proteinbars, proteindrikker på burk mm fra deres proviant lager, som «fuel» til den laaaaange flyturen som ventet oss neste dag! THANKS!

Og her hjemme? Vel, etter 3 dager er vi endelig inne i vanlig døgnrytme… og motivasjonen for trening og diett?

DEN ER PÃ… TOPP!

Innlegget har 0 kommentarer

Legg gjerne igjen en kommentar