Jeg er slik at dersom jeg ikke lukker opp døra til gymmet og GÅR inn der, kjenner lukta av gummi og ser bilder av flotte kropper på veggene, så kan treningsmotivasjonen være som et fjernt mareritt …en slags tyngende samvittighet, som samtidig ikke er mer tyngende enn at det gir meg et stikk av dårlig selvfølelse og følelsen av manglende disiplin fordi jeg ikke virkelig går inn og trener. Noen dager er virkelig så tunge!

Andre ganger har jeg en sprudlende treningsglede inni meg, som knapt kan vente til at barna har lagt seg for kvelden. Som i går. Da kom jeg hjem fra et seminar, og bare en enkelt kommentar fra en annen som «ja, jeg ser at dú trener bra!» (med et anerkjennende nikk mot armene mine) var nok til å gi meg gløden tilbake!
Som tidligere nevnt, er det slike enkle tilbakemeldinger som får meg til å lade batteriene og finne gløden tilbake. Det gir meg en følelse av å ikke være så alene likevel (slik jeg i realiteten er i hjemme gymmet!). Noen ganger føles det som at jeg bare trener av ren pliktfølelse, og ikke kommer noen veg. Og at det er fånyttes fordi ingen ser noe fra-eller-til likevel. Men når jeg likevel får en kommentar om at det faktisk SYNES at jeg sliter meg gjennom uker med hanglende treningsmotivasjon og pliktoppfylt trening, DA er det VERDT DET!!! TAKK!!!!

Jeg må likevel innrømme at det har blitt dårlig med morgenøkter den siste halvannen uken. Jeg får skylde på influensaen som herjer huset her nå, for jeg er rimelig slapp på morgener og kvelder. Håper jeg kommer meg inn i rutine igjen snart, for jeg begynte faktisk å se effekt av det ;o)

Innlegget ble skrevet onsdag, 11. mars 2009 kl 11:27 og ble puttet i kategoriene Blogg, Trening. Du kan følge med på kommentarer via dette RSS 2.0 feedet. Du kan legge igjen en kommentar, eller kommentere på din egen hjemmeside.