Jeg har en mentor i fitness. Hun dukket opp helt tilfeldig en dag på treningsstudioet hvor jeg jobbet.. Dvs – det var vel strengt tatt jeg som dukket opp, som nyansatt, og som holdt på å gå på trynet da jeg fikk øye på henne. En voksen dame i KNALL FORM! På et “vanlig” treningsstudio! Som nordlending var hun ikke akkurat vanskelig å få i prat, og snart var vi kaffe-bar venninner ;o)
Hun hjalp meg gjennom mine første spede poserings forsøk og loset meg trygt gjennom diettene. Jeg fikk aldri se henne på scenen, ettersom jeg kom litt “sent” inn i den idretten. Men hun har lovet å gjøre come back når den nye “mini-bygge” klassen blir lansert for kvinner også; Classic bodybuilding. NÅ KOMMER DEN INGER!!! Er du i rute???? hehe, legger press på deg nå!

Jeg har akkurat gjort meg ferdig med en alt for tung ryggøkt mens jeg skummet gjennom gamle BK-blader (nå kjent som Body). Denne uken har vært særdeles tung av uante grunner. Og jeg har vel nå også mer eller mindre gitt fullstendig opp morgenturer. Er bare helt utkjørt. Venter på sola og varmegradene jeg…*kremt*

Jeg er slik at dersom jeg ikke lukker opp døra til gymmet og GÅR inn der, kjenner lukta av gummi og ser bilder av flotte kropper på veggene, så kan treningsmotivasjonen være som et fjernt mareritt …en slags tyngende samvittighet, som samtidig ikke er mer tyngende enn at det gir meg et stikk av dårlig selvfølelse og følelsen av manglende disiplin fordi jeg ikke virkelig går inn og trener. Noen dager er virkelig så tunge!

Andre ganger har jeg en sprudlende treningsglede inni meg, som knapt kan vente til at barna har lagt seg for kvelden. Som i går. Da kom jeg hjem fra et seminar, og bare en enkelt kommentar fra en annen som “ja, jeg ser at dú trener bra!” (med et anerkjennende nikk mot armene mine) var nok til å gi meg gløden tilbake!
Som tidligere nevnt, er det slike enkle tilbakemeldinger som får meg til å lade batteriene og finne gløden tilbake. Det gir meg en følelse av å ikke være så alene likevel (slik jeg i realiteten er i hjemme gymmet!). Noen ganger føles det som at jeg bare trener av ren pliktfølelse, og ikke kommer noen veg. Og at det er fånyttes fordi ingen ser noe fra-eller-til likevel. Men når jeg likevel får en kommentar om at det faktisk SYNES at jeg sliter meg gjennom uker med hanglende treningsmotivasjon og pliktoppfylt trening, DA er det VERDT DET!!! TAKK!!!!

Jeg må likevel innrømme at det har blitt dårlig med morgenøkter den siste halvannen uken. Jeg får skylde på influensaen som herjer huset her nå, for jeg er rimelig slapp på morgener og kvelder. Håper jeg kommer meg inn i rutine igjen snart, for jeg begynte faktisk å se effekt av det ;o)

Jeg sliter like mye som folk generelt antar jeg… en dag supermotivert, en annen dag totalt uinteressert. I går var en “down-dag”. Var tidlig oppe, full av energi, og SYKLET på morgenen så svetten rant! GØY! Men da kvelden kom var jeg utkjørt. I stedet for trening, ble det massasjebad. DEILIG!
I dag morges kom jeg meg ikke opp. SHIT. Men jeg tok igjen på ettermiddagen. Klok av skade fra i går, tok jeg treningen tidlig i dag. Gjorde en grei benøkt, men kom ikke opp på nivå fra forrige uke. Når en trener alene/uten sikring, tør en jo ikke presse seg opp på de tyngre vektene. Så jeg gjorde 3*10 reps på 70 kg i knebøy i dag i stedet. VEL – egentlig var det en første serie på 8 reps, men da jeg filmet (se under) tok jeg likesågodt 10 reps…og da kunne jeg ikke være dårligere på siste serien heller. Det der med å filme, eller trene på offentlige steder og vite at en blir sett, er en motivasjonskilde uten sammenligning!!
Sitter her tilfreds med god samvittighet nå!!
(ler litt av de små “hoppene” jeg gjør før knebøyserien starter….typisk meg. En sånn psykisk greie jeg alltid har drevet med!)